Peru

Det mest vestliggende landet i Sør-Amerika grenser til Equador og Colombia i nord, Brasil og Bolivia i øst og Chile i sør. Peru har enorme geografiske forskjeller som strekker seg fra snøkledde tinder i Andesfjellene til de dypeste og mest uframkommelige delene av Amazonas. Som de fleste av landene i Sør-Amerika snakker størstedelen av befolkningen spansk i tillegg til Quecha som var regnet som Inkarikets offisielle språk. De spanske conquistadors erobret deler av dagens Peru i 1532 etter å ha tatt til fange den siste Inka-keiseren. 40 år senere, i 1572,  var de siste deler av inkaene utslettet. Overalt i Peru ses fortsatt rester fra Inkarikets storhetstid og ABAX er selvfølgelig med når Stig senere på reisen besøker det mest kjente symbolet på Inkariket, Machu Picchu.

Fun Facts om Peru

• Marsvin, som vi her hjemme holder som kjæledyr, regnes som tradisjonell spise i Peru.
• Titicaca er verdens høyest beliggende innsjø.
• I Peru er det helt normalt at man gir bort gult undertøy til venner og familie på nyttårsaften
• Poteten kommer opprinnelig fra Peru og her finner man mer enn 3000 forskjellige varianter av den.
• I Peru finner man verdens dypeste kløft - 3,535m dyp (dobbelt så dyp som Grand Canyon)

Stig forteller

We insist, you can't go out in this area...

Det er andre dag under mitt Lima opphold. Jeg hadde bodd på et enkelt hotell i havneområdet Callao, siden det var i nærheten av spedisjonskontoret som ordnet med bilen. Men jeg hadde funnet ut at jeg måtte bytte hotell. Folkene på spedisjonskontoret hadde ristet oppgitt på hodet når de hørte hvor jeg bodde, og i morgen kommer faderen på besøk. Han kjører normalt en litt annen risikoprofil enn folk flest, så tryggest å komme til litt mer sivilisert område av byen.

Jeg stod og sjekket ut da damene i resepsjonen mente jeg ikke kunne gå alene. Jeg hadde fortalt at jeg ikke ville ha taxi men gå i retning dit jeg skulle og hoppe på en buss. Som en løsning insisterte de på at Manuell skulle følge med til nærmeste bussholdeplass. Og bussen... Jo den var en overfylt Toyota Hiace hvor folk satt to i høyden, noe jeg ikke kunne med min 60 liter ryggsekk. Sidedøra på bilen var åpen under kjøring og i den stod en mann med skilt som jaget folk ut og inn og tok betalt.

Men greit å ta "buss", for det gjorde jeg ikke i går...

Man forstår man har betalt rundhåndet av lokal valuta når taxisjåføren skifter til sivile klær, fotfølger deg og venter gratis hele dagen på neste tur...

Jeg traff min venn, Mariano, på flyplassen når jeg ankom Lima. Normalt sverger jeg helst til kollektivtransport når jeg er ute. Det er litt med det å klare seg selv, og komme frem ute i verden synes jeg. Det å ta taxi føles alltid som en enkel og feig løsning. Men det var sent på kveld og jeg skulle tidlig opp for å fortolle bilen, så feigt eller ikke; taxi var nok lurest. Mariano er en ivrig selger og vi avtalte, via Google Translate, at han skulle møte meg morgenen etter og kjøre meg til fraktselskapet. Min nye venn er virkelig en kul kar; spiller orgel og følger opp ungene med fotball. I bilen spilte vi høy musikk og stemningen var alltid god. Ting tar riktignok litt tid når meste av kommunikasjon skjer via en oversetter på telefonskjermen, men man kan ikke være utålmodig når man er ute i store verden...

Mariano ble min venn og når jeg var ferdig på fraktselskapet satt han jammen utenfor og ventet. Det regnet og letteste løsning ble valgt. Jeg ville inn til byen, besøke Museo San Francisco og Basilica Catedral, sette meg ned et sted for mat og ikke minst skrive på boken. Rett og slett slå ihjel tid rundt Plaza Di Armas. Jeg sier til Mariano, denne gang via en engelsktalende venn på telefonen, at han ikke måtte vente. Jeg skulle være her mange timer. Men Mariano er ikke en fyr som gjør ting halvveis, så hver gang jeg passerte dørterskelen på vei ut av en bygning hørte jeg det etterhvert så karakteristiske plystresignalet til min venn, etterfulgt av et høyt ruvende "Stig". Hyggelig kar og jeg gliste oppriktig mye av det han sa. Jeg forstår ikke et ord spansk, men Mariano snakket med så voldsom innlevelse så det måtte helt klart være artig. Det blir god stemning av sånt.

Byråkratiets høyborg!

I dag er det 1 uke siden bilen kom til Peru, og ennå er den ikke fortollet... Jeg har bestemt meg for ikke å være rastløs når man er ute i store verden. Men akkurat nå føler jeg tålmodigheten er satt på prøve. Trodde skulle fått ut bilen på fredag og så mandag. Nå krysser vi fingrene for onsdagen. Gårsdagen gikk med til å samle nødvendige stempler for så å bli stoppet på slutten av dagen pga. feil nummer på passet. Dagen i dag har gått med at vår mann ventet 4 timer for å få 1 - ett - stempel for så å få beskjed av tolleren at de ikke kommer til å inspisere bilen før i morgen. Det vil si sjekke chassisnummeret...

Har vært gjennom en del trege byråkratiet på veien, men Peru "tar kaka". Hvis dere er som meg at dere ønsker å ta med deres egen bil på ferie, vil jeg anbefale å velge annet reisemål enn Peru.

Først møtte vi Mr. Byråkrati. I dag traff vi Mr. Korrupsjon. Som nevnt i går har bilen stått på havna en uke. I dag fikk vi forklaringen på hvorfor det tar slik tid. Mr. Byråkrati er nemlig en god kompis av Mr. Korrupsjon. Og hensikten med å drøye er å tyne vår tålmodighet. I dag viste Mr. Korrupsjon seg i form av en tollinspektør som ønsket $ 500,- (NOK 4.000,-) for å frigi bilen. Ellers måtte vi vente 6-7 nye dager. Han ville nemlig fortolle mine bagger med klær som ligger i bilen. Men med $ 500,- kunne han late som han ikke så de. Prøvde meg med at brukte klær ikke trenger å fortolles, prute på summen etc. Men all makt ligger hos denne mannen som nå står mellom oss og den Peruanske landeveien; "Hvis du ikke vil betale så venter vi bare 6-7 dager.... Og forresten... da må du betale dagleie på havnen. Det blir dyrere enn $ 500,-..."

Torsdagen (dag 9 etter at bilen ankom Lima) startet godt. Vi møtte opp på havna kl 07.45 for å være først i køen hos tollbetjenten. Der gikk det raskt og vi fikk utlevert vårt carnetpapir; godkjent og fortollet. Deretter skulle vi videre til havnelageret hvor containeren med bilen stod. Faderen og jeg tok en taxi, mens vår hjelper, Manuel, skulle innom et sted å hente et adgangsbevis for å komme inn på havna. "Time-halvannen" var beskjeden. Vi ventet på fortauet utenfor havnelageret i nesten 6 timer. Men sånn må man venne seg til. Hyggelige folk og faderen fikk til og med komme innenfor og fikk sitte på stol. Så alt var velstand... Velstand var det derimot ikke når bilen skulle hentes. I vognkortet står det at bilen er blå, mens vi har dekorert bilen med hvit tape og ABAX-logo. Så i containeren stod det en hvit bil.. Sånt er ikke greit i Peru.

Nytt besøk på nytt kontor, men til ingen nytte. I Peru samarbeider alle byråkrater for å tjene sine ekstra kroner, så tilbake på havnelageret var det nye forsøk. Timene gikk, og vår tålmodighet ble satt på prøve. Men for $ 100,- i hånden ble vi med ett "enige" at bilen i containeren var blå... Vi var på veien kl 19.00. 12 timer og 15 minutter etter at vi ankom havnen på morgenen.

Har dere tips til Stig om steder han bør se eller besøke, restauranter han bør prøve eller annet så kan dere sende oss en mail på kha@abax.no eller sal@abax.no  Trykk her for å følge Stigs rute i Google maps.