På 4 hjul i bushen!

Del 2 - The Northern Territory & Uluru.

2. etappe strekker seg mange mil på rødt sand og grusveier innover det australierne kaller The Outback. Termen "the outback" dekker stort sett alt i Australia som er utenfor allfarvei, med andre ord det meste av Australia fra øst til vest. Området som Stig kjører igjennom blir også omtalt som "the red center" grunnet det karakteristiske  røde sandet som legger som et rødt teppe over landskapet.

For deg som sitter og tenker " dette vil jeg også prøve" har vi her 5 nyttige tips som kan gjøre turen gjennom Australias outback litt enklere om du skulle få problemer.

• Ikke forlat hovedveiene -Sjansen for å finne deg om du får problemer minker betraktelig om du kjører fra bort fra hovedveien.
• Medbring mye vann - 4 liter pr person pr dag.Temperaturen kan svinge mellom 40 og 50 grader om dagen så du trenger mye veske.
• Om bilen bryter sammen, bli ved bilen - Det var ikke for ingenting at Stig fikk beskjeden "stay in Your car". Den yter både skygge og beskyttelse mot sola og mot kulda om natten. Du er også lettere å finne for folk som leter etter deg.
• Ingen aktivitet på dagen - På grunn av varmen og sola anbefales det å holde seg i ro i dagtimene og kun beveger deg etter sola har gått ned.
• Informer folk om dine reiseplaner. OM du ikke har installert en elektronisk kjørebok fra ABAX i bilen, og dermed kan spores via GPS,  er det viktig å informere folk rundt deg om dine reiseplaner. Det gjør det lettere å finne deg igjen om uhellet er ute.

Stig forteller:

"That part of Australia is not the countryside, it's the bush! If you get a car breakdown stay in car."

Det er ikke akkurat folksomt her, og jeg hadde spurt om veien ut på landsbygda. Etter 85 mil på rette asfaltveier kom jeg til et lite tettsted med noen titalls hus. Deretter var det 57 mil, på grusvei, før neste tettsted. Dit kom jeg sent torsdag kveld og overnattet til fredag. Jeg syntes det var vel få hus til å få eget navn på kartet - 4 hus inklusiv en bensinstasjon. Mellom de to tettstedene var det kun en bensinstasjon, som var drevet av et ektepar. Den lå midt i mellom, det vil si 28 mil til nærmeste nabo...

Morgenen etter fikk jeg svaret på hvor husene var. Landsbyen lå 5 km innover en liten grusvei. Men dit hadde ikke jeg lov å kjøre og veien var fysisk sperret. Urinnvonerne liker ikke besøk. Men jeg traff likevel noen av dem på bensinstasjonen. Og må si de ser annerledes ut en meg. Små og tette. Nesten helt sorte, og masse hår i meste av ansiktet. Til og med damene har skjegg. Og en krokrygget gange - akkurat slik jeg tror folk gikk i steinalderen. Jeg kjørte videre og nå kom tettstedene tett. Var ikke mer enn 23 mil til neste sted og der traff jeg politimann Dave. En utvandret ire som hadde tatt et godt betalt år som politimann i bushen. Han og kompisen dekket et område på størrelse med Belgia. Han fortalte villig om livet til urbefolkningen. Det ble 130 mil på grusveier gjennom bush og senere ørkenen. Må si jeg har verdens beste bil å kjøre langt i. Som gammel konkurransesjåfør ble jeg tatt med på ulike biltester og jeg har blitt tildelt masse flotte biler å kjøre folk rundt i på VM rally. Så en del biler har jeg prøvd. Men å ligge å duve i 120-130 km/t på grus-, sandvei imponerer. Og deretter 30 mil på "vaskebrett" og det uten en eneste knirkelyd når tilslutt kommer ut på skikkelig vei igjen.

VW Mulitvanen imponerer til de grader. Det går tungt i sanddynene og bilen sluker 1,5 liter på mila med slik kjøring men frem kommer vi overalt. Jeg har nesten et kjærlighetsforhold til den bilen. Siden jeg er i Australia hadde jeg gledet meg til å se kenguruer. Men bortsett fra noen døde i veikanten har jeg ikke sett det ennå. Men kameler er det masse av. Mulig det er litt for tørt for kenguruene i dette område. Ellers har det vært noen hunder ute i bushen. Jeg har ikke greie på hund, mulig det er en type præriehund, de ligner i hvertfall ikke på Kompis. Det er som sagt lange avstander og også langt mellom svingene. Mange ganger flere mil. Like fullt holdt jeg på å krasje med et skilt. Veiene her er ofte 20-30 meter brede, som en passasje gjennom landskapet, og skiltene står ofte 5 meter fra veikanten. Jeg hadde satt cruisecontrollen på 80 km/t og bindt fast rattet med en snor, og stod baki og smurte meg litt mat da jeg plutselig oppdaget at bilen hadde peiling på skiltet. Nære på, men gikk greit.

Uluru

"You are quite lucky today. It has been closed for four days now"

Jeg stod foran kjempestenen Ayers Rock, eller Uluru som urbefolkningen kaller den, og skulle klatre opp på toppen. De stenger Uluru når det regner, er over 36 gr. varmt eller blåser for mye. Det var det siste som var aktuelt dagene i forkant. Det strides om kjempestenen er den største, nest største eller tredje største monolitten i verden. Mange mener Gibraltar er størst. Uansett - stor er den. 348 m høy, 2,4 km lang og 1,6 km bred. Og den ligger midt på en slette. Definisjonen på en monolitt er et fjell som består av en enkel stein eller klippe. Uluru går i tillegg flere km ned i bakken. Jeg har tidligere vært i Gibraltar og syntes ikke det var så spektakulært. Det er derimot Uluru, så for meg er dette min favoritt monolitt. Det å klatre opp på den var en helt fantastisk opplevelse. Man har utsikt til hele verden, og for oss som liker fjell er den utrolig fascinerende med alle sine formasjoner, og ingen vegetasjon. Noe man ikke ser før man klatrer opp. Jeg har bodd i Yulara, en et lite tettsted som er bygd opp rundt turistnæringen. Stedet har 1.200 faste innbyggere, men teller ca 5.000 i høysesong (mai til september). Med 5.000 innbyggere betyr det at ørkenbyen faktisk er den femte største (!) byen i Northern Territory, hvor jeg nå befinner meg. Og det i en delstat som er 4 ganger så stor som Tyskland. De fleste bor i Darvin og resten er som sagt ikke direkte folksomt…

Årlig kommer det ca 350.000 turister hit. Men turisme i og rundt Uluru har også vært omstridt, da fjellet er hellig for Anangu-folket, som lever like i nærheten. Faktisk holdt de på å måtte stenge fjellet for turister i 2009. Urbefolkningen i området teller ikke mer enn 200 personer, og siden det ikke er mulig å dyrke noe i ørkenen så trenger også Anangu-folket penger for å leve. Og med penger blir man enig, så i dag er turismen sikret for Australias nest mest kjente landemerke etter operaen i Sydney. I dag har jeg vært tidlig oppe og flydd et 8 seters småfly til Kings Canyon og på veien flydde vi rundt både Uluru og Kata-Tjuta. En artig liten fjellkjede som strekker seg 548 meter over bakken. Nå skal jeg kjøre nordover!

Har dere tips til Stig om steder han bør se eller besøke, restauranter han bør prøve eller annet så kan dere sende oss en mail på kha@abax.no eller sal@abax.no Trykk her for å følge Stigs rute i Google maps. - See more at: