Land Down Under

Del 1. Perth & Vest-Australia

Stigs reise starter i på vestkysten av Australia, nærmere bestemt Perth. Perth er hovedstaden i Vest-Australia, og med sine 1.5 mil innbyggere er det den suverent største byen i delstaten.  Vest-Australia er så stort at om delstaten var et eget land ville den ha vært i topp 10 over de største land i verden  Perth beskrives ofte som verdens mest isolerte storby da det er over 2000km til nærmeste storbyen, Adelaide. Det er liten tvil om at turen over det australske kontinentet byr på enorme avstander og lite folk. Mer enn 80 % av Australias befolkning på 23 millioner bor mindre enn 100 km fra kysten.

Stig forteller

Milepæler er viktig for et hvert menneske - meg intet unntak, snarere tvert i mot. Jeg lever for å nå nettopp milepæler og andre mål. Jeg føler jeg har nådd noen milepæler på min reise østover. Første store var nok når faderen og jeg nådde Persiagulfen. Ikke mange av mine venner som kjørt bil hjemmefra til hjertet av Midtøsten. Neste store var nok når Frode Hansen Nyengen, Thomas Sætren, Tshering Pande Bhote og jeg nådde toppen av Varak Peak (eller Summit som vi klatrere sier:-)). I Sør-øst Asia føler jeg at jeg brøyt mange barrierer, som når Roger Vogler og jeg kjørte bilen inn i selveste Ankor Wat. Men som milepæl vil jeg nok si at det å nå nordligste punktet på min Sør-øst Asia reise må være det som teller. Dette gjorde Veronica Opåsen og jeg nord for Sa Pa i Vietnam. På grensen til Kina. Inn i Kina fikk vi riktignok ikke kjøre. Men like fullt. Dagens milepæl er jeg kanskje ekstra stolt over. Når jeg nå kjører min norske bil på veiene "Down under". For de av dere som har kjørt fra land til land i Europa tenker kanskje at det kan ikke være så vanskelig - å forflytte seg fra et land til annet. Men verden utenfor Europa er ikke som hjemme; så jo, det å få med bilen rundt har satt min tålmodighet, oppfinnsomhet og ikke minst stayerevne på prøve. For bilen må importeres inn i hvert enkelt land, og i hvert land må det tegnes lokal forsikring. Mange land har sære reler som må oppfylles, alt koster penger og verden er et sted som liker stempler på dokumenter. Mye dokumenter. Og alt må på plass før grenser kan krysses. Og det har jeg nå gjort 21 ganger - med bilen - ETTER jeg kjørte ut av Europa ved Brosporosstredet. Totalt har jeg brukt nærmere 4 døgn på å få med bilen videre på nye eventyr. Og nå er jeg så langt hjemmefra som mulig å komme. Her hvor de nå venter på vinteren etter en flott sommer.

Men det er godt å få bilen. Jeg har vært i Perth i 5 dager uten bil. Og jeg har følt meg hjelpeløs og rastløs. Jeg som ikke engang drar på en liten ferietur uten å leie leiebil. Men hjelpeløs betyr ikke ensom, all den tiden "halve byen" er full av arbeidsledige Irer som venter på at finanskrisa skal gi seg hjemme på den grønne øya. Irer uten jobb betyr fulle puber allerede ved lunsjtider, og mye kan sies om irer men de har god humor, positivt syn på livet og de liker Liverpool. Ekstra artig var det i forgårs. Satt på Dirty Nelly sammen noen fotballinteresserte karer fra Belfast. Jeg hadde presentert meg som forfatter av reisebøker og i tillegg skrev artikler til magasiner (satt å jobbet på en sak til Vi Menn når traff dem). En av karene fortalte han også var forfatter. De andre gutta lo av det, med kommentaren; "Nå må du jekke deg ned, du har skrevet EN bok og nå sitter du her siden av en profesjonell og skryter". Sånt er jeg enig i, noen har det med å ta litt av. Ellers virker det til at også Australiere er hyggelige folk. Jeg har nå ordet med både fortolling og forsiktig, og gjennomgangsmelodien er "No problem". Så fint å være her. Gleder meg til å komme ut på landsbygda. Ellers blir jeg tatt for å være franskmann og det skyldes visst aksenten min. Var ikke akkurat det jeg selv tenkte, men helt greit. Erkebritisk blir for pent for meg, og Skandinaver som prøver å prate amerikansk høres bare dumt ut. Så fransk er greit. På tide å komme av gårde!