Kaukasus

Stig har de siste dagene reist gjennom fantastiske fjellområder på sin ferd gjennom Kaukasus. Fra Svartehavet i vest beveget Stig seg mot sørøst, inn i Armenia. Armenia, landet regnes som verdens eldste landområde, midt i sivilisasjonens vugge. Dette stolte folk har en historie som kan dateres mer enn 10 000 år tilbake i tiden, en historie som er fylt med sagn, myter og fortellinger. Av strategiske årsaker har området vært gjenstand for mye krig og elendighet foråsaket av invasjoner fra øst og vest. Fra Alexander den Store, Romerne og Osmannerne og fram til moderne tid med 1. og 2. Verdenskrig og oppløsningen av Sovjet på starten av 1990 tallet.

Tørre Fakta

Armenia er et lite land med sine 2 966 802 innbyggere. Valutaen er Armenske Dram og hovestaden heter Jerevan(1.1mil) Språket man snakker i Armenia er ikke overraskende armensk, dog vet de færreste at språket tilhører en helt egen gren blant de Indoeuropeiske språkene og er således ganske unikt.

Stig forteller

Kaukasus; What to say? Tror nesten ikke jeg klarer å beskrive gårsdagens inntrykk, ei heller med bilder... Jeg innbiller meg at dette kan være noe av det samme som dagliglivet på norske landbygda i årene rett før og etter krigen. For de av dere som ikke husker så langt tilbake så kan jeg illustrere med vår kjøretid. Vi startet fra Batumi på formiddagen, og hadde planer om å komme oss over to fjell og være fremme i Jerevan på ettermiddagen. Etter 6-7 mil på nogenlunde "ålreit" vei, så kom grusveiene. Eller vei og vei... Vi brukte drøyt 5 timer (effektiv kjøretid) på de neste 6 milene (det vil si snitt på 12-13 km/t)... Og det var ikke mulig å kjøre fortere.

Veiene snirklet seg innom hvert eneste gårdsbruk, og kuer, høner og store hull i veien skulle passeres. Utrolig fasinerende. Men så, helt fra ingenting, så drev de (på drøyt 2.000 m.o.h.) å investerte i ny stolheis og gondol. Skulle vist komme hoteller etterhvert også. Oppe på fjellet dukket også setrene opp, de var fraflyttet for høsten, tar også med et par bilder av dem. Siden det ble investert så mye i alpinanlegg så regnet vi med at veien å andre siden av fjellet da skulle være bedre. Men den gang ei... De er ikke opptatt av veier i Kaukasus. Vi kom oss tilslutt ned fra fjellet og ned på "flatlandet" (ca 16-1700 m.o.h.), da dukker plutselig denne borgen opp. Fantastisk flott og pusset opp for 2 år siden.

Vi krysset også i går en grense, denne gang til Armenia. Det ble en komplisert sak: Først tollkontroll, så veksle penger fra medbrakte dollar (til alle mulige gebyrer), så ordne visum, så tollpapirer på bilen, så betale for gildet, så til tollen med tollpapirene, så ny tollkontroll med gjennomgang av bagasje og så til slutt ordne forsikring på bilen (vår norske gjelder ikke). Totalt 6 forskjellige "kontorer". Alt dette ble ordnet i løpet av en drøy halvannentime, og knapt uten engelskkunnskaper hos gutta på tollstasjonen, som forøvrig også lå på drøye 2.000 meters høyde. Klokka begynte å bli sent, temepraturen ute var ned mot 0 grader, og regn. Var ikke rent lite stolt når alt var fikset og vi igjen satte kursen mot Jerevan. Men sent ble det, så vi måtte overnatte på landsbygda i bilen:-).

Nagorno-Karabakh er en enklave/område inne i Aserbajdsjan, hvor et stort flertall av befolkningen er armensk. Armenia var noe tidligere ute med å frigjøre deg fra Sovjetunionen enn nabolandet og befolkningen i Nagorno-Karabakh ønsket å bli en del av Armenia. Dette til tross for at enklaven ikke han noen felles grense mot Armenia, noe Aser ikke ønsket. Og i 1991 var krigen et faktum. Krigen var slutt i 1994, men fremdels er alle forbindelser mellom de to landene stengt. Det som gjør det hele enda merkligere er at Aserbajdsjan har et landområde som ligger inne mellom Armenia og Iran, og uten forbindelse med resten av  Aserbajdsjan. Ikke så rart dette er et urolig område.... Vi kjørte i går fra Jerevan til Tblisi, og på kartet gikk raskeste vei gjennom nettopp  Aserbajdsjan. Vi kjørte i den retningen og rett før grensen hadde de laget en ny vei inn til Georgia. Også rart å se toglinjen som tidlgere gikk via nabolandet som var nedlagt. De hadde til og med tatt ned stømledningene så de har nok ikke noe tro på at de skal gjenopprette kontakten med det første. Vi måtte bort å se på grensen, men der var det bråstopp. Vurderte å ta bilder, men fant ut at det kanskje ikke var noe poeng å erte opp de millitære som var stasjonerte der. På veien kjørte vi forbi en av verdens høyest beliggende innsjøer, Sevan, og vi var innom å kjøpte frukt. Området vi kjørte i gjennom er utrolig grønt, og med mye dyrehold. Så jeg konkluderer, på min vei østover, at disse landene er selvforsynt med mat og tenker at det kommer til å gå bra med Armenere og Georgiere.